Tett på: Brudeferdene i Hardanger
Få bilder er mer ikoniske i norsk kunsthistorie enn Brudeferd i Hardanger av Tidemand og Gude. Men det er kanskje mindre kjent at verket ble til i en utrolig spennende og aktiv tid i Christianias kunstmiljø, en tid der kreativiteten blomstret og kunstnere for alvor møtte hverandre på tvers av kunstformer. På utstillingen Mestermøter vises en mindre kjent versjon av Brudeferden, og formidlingskurator Eilif Salemonsen er begeistret for å kunne fortelle om bakgrunnen.
En av de tingene som er veldig spesielt med Brudeferd i Hardanger er at vi ser et av de første norske eksemplene på et kunstverk der ulike sjangere kombineres helt bevisst, forteller Eilif.
Ved de europeiske kunstakademiene opererte man med et klart definert sjangerhierarki, der historiemaleriet hadde høyest status. Sjangermaleri som skildret vanlige menneskers liv var vurdert lavere, mens landskapsmaleri stod under det igjen.
Adolph Tidemand var en sjangermaler, men i sine norske folkelivsbilder overførte han det klassiske historiemaleriets monumentalitet og verdighet til skildringen av vanlige menneskers liv. Hans Gude på sin side var en veldig talentfull landskapsmaler som forente to gamle tradisjoner; det idealistiske franske landskapsmaleriet og det mer realistiske nederlandske landskapsmaleriet. Og noe av det som gjør Brudeferd i Hardanger så spesielt er at her møtes alt dette, det er både folkelivsbilder og landskapsmaleri i ett. De kombinerer det som egentlig var to ulike sjangere, Tidemand tok seg altså av menneskene, mens Gude laget naturskildringen, forklarer Eilif entusiastisk.
Dette er heller ikke det eneste som gjør at Brudeferden står frem som et så sentralt verk i norsk kunsthistorie. Verket blir til i en utrolig spennende brytningstid, og flere sammentreff gjør at verket plasserer seg midt i en av de mest hendelsesrike perioder i norsk kunstliv.
Tidemand og Gude bodde og jobbet i Düsseldorf, med årlige studiereiser hver sommer tilbake til Norge. Så kommer 1848 som det store revolusjonsåret i europeisk historie, og demonstrasjoner sprer seg over hele Europa. Dette når også Düsseldorf, der Tidemand og Gude er sentrale personer i et vitalt kunstnermiljø. Urolighetene gjør at de den sommeren reiser hjem til Christiania, og blir der sterkt medvirkende til at hovedstaden kanskje for første får et levende kunstmiljø på alvor, foteller Eilif videre.
Vel tilbake i Christiania er det med å grunnlegge Kunstnerforeningen i Christiania, og høsten 1848 blir starten på en intensiv periode der det skjer uvanlig mye i det norske kunstmiljøet. Allerede den påfølgende vinteren blir det arrangert store festaftener på Christiania Teater, der Brudeferd i Hardanger blir gjenskapt som tablå med levende musikk av Halfdan Kjerulf og dikt fra Andreas Munch. Ole Bull fremfører Seterjentens søndag, og poserer som fiolinisten i det berømte maleriet. Om ikke maleriet allerede hadde fått en høy stjerne, er dette bare med på å befeste statusen som et nasjonalikon.
Og tidspunktet er kanskje ikke tilfeldig. Dette kommer i en tid preget av synergieffekt, Asbjørnsen og Moe har hentet inn sine folkeeventyr, Dahl har malt sine storslåtte landskapsmalerier, og Lindemann dro samme år ut i Norge for å samle folketoner. Og midt oppi alt dette finner man fiolinisten Ole Bull som i samme periode får Myllarguten til Christiania for å opptre sammen med Bull på scenen. Som et bevis på synergieffekten finner vi faktisk Ole Bull avbildet spillende på den ikoniske robåten i Hardanger.
Det finnes flere versjoner av Brudeferd i Hardanger, og på den versjonen som vi har fått lånt inn til Mestermøter er det selveste Ole Bull som satt modell for fiolinisten, forteller Eilif og viser dermed hvordan en av de største forkjemperne for en norsk kultur ble foreviget i det som er en av Norges nasjonalskatter.
Det var et uttrykk i tiden at man gjerne begynte å kombinere uttrykk, ikke bare ved å føre sammen ulike malertradisjoner, men også ved at man førte inn lyd og musikk, man søkte å fortette og syntetisere de ulike uttrykkene. Slik fikk man forent Tidemands interesse for folkedrakter og bygningstradisjoner, det norske landskapsmaleriet og datidens gryende interesse for folkemusikken. De var som sagt den første generasjonen som skapte seg en historisk kunsthistorisk oversikt over fortiden, og viser kulturens overføring gjennom århundrer. Dette vises både i Tidemand og Gudes produksjon, de fører tradisjoner fra ulike land og epoker sammen, og henter ut det beste for å finne sitt uttrykk.