Tett på: Harpreet Bansal
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Harpreet Bansal er en av tre komponister som skal komponere musikk til utstillingen Mestermøter. Hun har markert seg som en av våre mest spennende og nytenkende komponister den siste tiden, og har fått velfortjent heder og ære de siste årene. Selv er hun fiolinist, og spiller på en Rogeri fra 1690.
Jeg skal skrive et verk til en utstilling som heter «Fragmenter fra virkeligheten». Da jeg var på omvisning og fikk se de ulike utstillingene fikk jeg umiddelbart en veldig god følelse i dette rommet. Det er et rom med mye lys både fra siden og ovenfra, og jeg kjente virkelig at det var et fint rom å skulle lage musikk til. Selve utstillingen er fra tidlig fase av abstrakt kunst, og det appellerer også til meg siden jeg føler et slektskap til musikken min. Den er en blanding av tradisjonsmusikk og kunstmusikk, og har gjerne abstrakte element som improvisasjon. Jeg følte det passet rommet veldig fint, forteller Harpreet.
Det var med andre ord ikke bare kunsten som inspirerte Harpreet til å ville skrive for utstillingen, også det fysiske rommet og lyset var en avgjørende faktor i utvelgelsen. Og det setter naturlig også sitt preg på musikken.
Det er første gang jeg jobber på denne måten, vanligvis starter jeg gjerne med en raga eller tala som setter grunnstemningen og danner byggesteinene for hele komposisjonen. Denne gangen er det stemningen og hva jeg føler i rommet som danner basisen for komposisjonen, sier Harpreet, som også lot det påvirke hvilke musikere hun ønsket med seg i prosjektet.
Temaet mitt var Fragmenter, og i tillegg til meg selv på fiolin kjente jeg at jeg ønsket å ha med Mats Eilertsen på kontrabass, han er en fantastisk bassist og jazzmusiker. Jeg ville også ha med Ibou Cissokho, med bakgrunn fra vestafrikansk tradisjonsmusikk. Han trakterer et instrument som heter kora, et strengeinstrument fra Senegal. Det passer veldig godt med en liten besetning i rommet, og jeg har tenkt på plassering og hvordan man kan skape en best mulig opplevelse for publikum, sier Harpreet, som har lyst å gi publikum en stemningsfull opplevelse.
Det viktige for meg er at musikken gir noe til tilhøreren, at man blir tatt med inn i en verden der man kan drømme seg bort og glemme hverdagen en kort stund. Selve musikken er gjerne bygget opp ganske komplekst, det er gjerne kompliserte rytmer og store kontraster.
Harpreet gjorde i sin tid nybrottsarbeid som den første studenten som tok master i indisk musikk på Norges Musikkhøgskole, og har gjort seg bemerket ved å lage mange spennende og prisvinnende prosjekter med ulike samarbeidspartnere.
Jeg tar jo alltid utgangspunkt i musikken jeg er vokst opp med, den nordindiske kunstmusikken. Men så lar jeg meg alltid inspirere av mine medmusikere, og det kan jo gjerne være afrikansk tradisjonsmusikk, jazz eller vestlig kunstmusikk. Så jeg tenker jo sjanger når jeg komponerer, men jeg er overhodet ikke opptatt av å sette musikken min i en spesiell bås, sier Harpreet som kan fortelle om et markant holdningsskifte blant studenter og musikere fra tiden hun selv var student.
Musikere i min generasjon er kanskje blant de første som beveger oss fritt mellom sjangere uten at det blir gjort et stort poeng ut av det, sier Harpreet, og husker tilbake til en studietid der det var tettere skott mellom stilartene.
I min studietid ble man undervist i den tradisjonen man studerte, andre sjangere var gjerne ikke interessant eller relevante. Nå opplever jeg en helt annen tankegang hos studentene, det er en mye større villighet til å utforske stilartene. Jeg underviser indisk musikk som valgfag på Musikkhøgskolen, og tenkte kanskje at det skulle komme noen med bakgrunn fra jazz eller folkemusikk. Men så har det også kommet masse folk som studerer klassisk, til og med også dirigentstudenter. Det føler jeg er en veldig fin utvikling, at man åpent og fritt ønsker å lære av hverandre i en slags musikalsk plukk og miks.