Tett på: Ole Bull
Foto: Nasjonalmuseet
Om man skal snakke om gamle uvurderlige strykeinstrumenter her til lands er det vanskelig å komme unna vår første verdenskjente fiolinvirtuos Ole Bull. I tillegg til å være komponist og utøver samlet han også på fioliner, og hadde en imponerende samling av noen av de mest eksklusive instrumentene i verden. Berit Høgheim er musikk-kurator ved KODE i Bergen, og forteller om en fascinerende person.
Det vi vet om Ole Bull er at han fikk en fiolin allerede som 5-åring i Bergen. Det var et levende musikkmiljø i byen som stammet fra det som den gang het Musikkselskapet Harmonien, og Ole fikk der etter hvert tilgang til gode lærerkrefter. Så er det en gang slik at han reiste egentlig ikke ut i verden for å studere, han dro ut for å spille! Ole Bull reiste tidlig til Tyskland og Frankrike, spilte konserter og møtte anerkjente komponister og utøvere, forteller Berit.
Ole Bull havnet tidlig i musikkretser som også var frekventert av blant andre Liszt og Chopin, og etter en braksuksess i Bologna ble det sagt at Ole Bull kunne reise verden rundt og spille hva han ville for hvem han ville. Med seg hadde han alltid med seg flere fioliner, og også hardingfeler.
Om man tenker på Ole Bull og hans fioliner er det utrolig interessant å se hva han klarte å tilegne seg, og hvordan han brukte de. Han byttet, solgte og investerte i instrumenter, og brukte de tidvis faktisk i stedet for valuta. I stedet for å ta med seg utenlandsk valuta hjem til Norge, investerte han heller i instrumenter som han tok med seg over grensene, sier Berit.
Og listen over instrumenter som har vært i hans eie er nærmest en våt drøm for de fleste kjennere av fioliner. Han hadde flere Guarnerier, Stradivari, og Gasparo da Saloer den eldste og vakreste står utstilt i Bergen. I tillegg hadde han iallfall to Amati fioliner og mange andre, inkludert hardingfeler. Han var også personlig venn med Vuillaume i Paris, som laget en egen fiolin bygget etter Ole Bulls ønsker. Og ikke ulikt dagens artister reiste han rundt og spilte en god blanding av egen musikk, folkemusikk og de store mesterene.
Han fremførte jo masse musikk for et internasjonalt publikum og spilte hardingfele på scenen i Paris. Hovedsakelig spilte han egne komposisjoner, og det er dessverre ikke så veldig mye av dette som er bevart. Han tok seg sjelden tid til å skrive det ned, og mye av materialet er ukomplett, og førstefiolinstemme hadde han nok mest i hodet. Den musikken han skrev var hans, og den reiste han rundt med over hele den vestlige verden, forteller Berit om hans komposisjoner. Men det holdt ikke bare å være utøver, komponist og instrumentsamler, dette var en mann med mange jern i ilden.
Det som er utrolig interessant med Ole Bull er at han gjorde så mye mer enn å «bare» spille fiolin. I 1848, da Paris var beleiret under februar revolusjonen, fikk han bygget sin Vuillaume-fiolin. Han tok seg tid til å studere fiolinmakerkunsten og bygget faktisk sin egen fiolin. Han eksperimenterte hele tiden med fiolinene gjennom modifikasjoner og ombygginger, og søkte hele tiden etter at lyden skulle kunne strømme uhindret fra instrumentet, forteller Berit.
Og det er kanskje litt beskrivende for nettopp Ole Bull at nysgjerrigheten og driven hans alltid drev han frem mot nye prosjekt. Noe fungerte veldig bra, andre ting var mer en fiasko. Et flygel ble konstruert slik at det ikke skulle behøve å stemmes. Når det raskt viste seg at det ble ustemt ble det konstruert om til et vakkert skrivebord og står den dag i dag på Lysøen. Men en slik anekdote viser også litt av initiativet til Bull.
Han hadde den økonomiske friheten, han hadde ideene, og han hadde viljen til å gjennomføre de. Hvem vet, hadde han holdt seg til litt færre ting hadde ettermælet hans kanskje vært litt annerledes. Men det var litt slik han var, hele tiden på vei videre til neste drøm og neste prosjekt, forteller Berit. Hun legger heller ikke skjul på at han nok var komplisert å forholde seg til.
Sett i ettertid kan vi vel si Ole Bull var fascinerende både på godt og vondt. Det er jo lett å la seg rive med av en slik historie, men det lå nok noen igjen i dragsuget etter ham også. Han ville jo så enormt mye, og det var ikke alltid han lyktes heller. Men det er likefullt ikke mulig å komme unna at en mann med så store vyer og ambisjoner hadde enorm betydning for sin samtid. Han fikk startet teateret i Bergen, støttet Ibsen, Bjørnson og Grieg, og Grieg løftet selv frem hvor avgjørende Ole Bulls støtte var for ham i sin utvikling, utdyper Berit.
Ole Bull var den som overbeviste Grieg om å satse på den norske musikken, og Bulls tanker om nasjonsidentitet lyste både gjennom i kunsten hans og i hans politiske tanker. Da Ole Bull skulle sitte modell for fiolinspilleren i Brudeferd i Hardanger forteller Hans Gude i et brev hvordan Ole Bull først ankommer atelieret etter å ha blitt lokket med champagnefrokost, og deretter i brede ordelag talte høylytt mot skandinavismen og forfektet det norske. Men det var ikke bare for de norske, alle skulle kunne være fri i sitt eget land.
Ole Bull engasjerte seg i flere land, han skrev Polacca Guerrera til det polske folk, og han ville lage en norsk koloni i Amerika der folket skulle være fritt. Han var også sterkt imot slavehandel, og valgte derfor staten Pennsylvania som sted for kolonien nettopp fordi der ikke var slavehandel, forteller Berit. Til tross at han var imot den norsk-svenske unionen så var han en nær venn av svenskekongen Oscar 2, så det viser jo at han kunne skille sak og person. Da er det betraktelig mer underholdende å tenke på følgende anekdote om møtet med den danske kongen.
Den danske kong Fredrik VI spurte en gang hvor Ole Bull hadde lært å spille så vakkert, og Ole Bull svarte enkelt og greit: Af de norske Fjælde, Deres Majestet!