Tett på: En fiolinmaker

Det er ikke hverdagskost at det stilles ut så mange instrument fra instrumentmakeres gullalder på en gang. Man er kanskje mest vant til å se og høre slike instrumenter i en konsertsal, men det er en helt egen opplevelse å få observere disse mesterverkene på nært hold, og beundre de for de håndverksmessige kunstverkene de faktisk er. Fiolinmaker Magnus Nedregård jobber til daglig med vedlikehold og reparasjoner på flere av disse instrumentene, og er veldig begeistret for utstillingen. Ikke minst fordi for en gangs skyld får også publikum mulighet til å visuelt studere disse mesterverkene på nært hold, en luksus som normalt sett er forbeholdt musikerne og instrumentmakere. Hva er det som er så spesielt med instrumenter som et kunsthåndtverk?

Noe av det som kan være uvant for flere, er å tenke på en fiolin som et utstillingsobjekt som man ser på slik man gjerne går for å studere et maleri eller en skulptur. Spesielt musikere er oppdratt til å fokusere på musikken og klangen fra instrumentet, men det er ikke så uvanlig og rart å se på dem som visuelle objekter som man kanskje skulle tro. De eldste og mest kjente instrumentene ble nettopp samlerobjekt på grunn av det visuelle, og var gjerne midtpunktet og juvelen i en kunstsamling hos nobiliteten, forteller Magnus.

Det faktum at man kan gjenkjenne en Stradivari kun ved å studere instrumentet er en veldig viktig årsak til at de har blitt så store kulturelle ikon. En instrumentmaker trenger ikke en etikett eller signatur for å avgjøre om det er et ekte eksemplar, det holder å se på det visuelle og gjenkjenne særtrekk i byggemåten. Det sier derfor sitt om viktigheten av det håndverksmessige at man ikke nødvendigvis behøver lytte til et instrument for å kunne fastslå opphavet.

Klang har jo noe flyktig over seg, forskjellige instrumentalister vil produsere litt ulik klang, og musikken som oppstår er en kombinasjon av instrument og utøver. For all del, klangen i disse instrumentene er jo legendarisk, men det er ikke det i seg selv som har gjort de til gjenkjennelige og identifiserbare objekter, det skulpturelle og designmessige er veldig viktig, påpeker Magnus, og fokuserer videre på de som gjør disse instrumentene så unike. De var rett og slett først ute i det som skulle bli en flere hundre år lang tradisjon.

Det som virkelig skiller disse instrumentene fra så mange andre instrumenter er at dette er originalene. Akkurat slik man finner malere som kan male en god kopi av Rembrandt eller Picasso, så vil kunstverkene likevel skille enormt i verdi, nettopp fordi det finnes bare en original. Det er det samme her, det er ikke sikkert man ville klare å skille disse instrumentene klanglig fra nyere instrument i en blindtest. Men instrumentene vi får se på utstillingen er de som var med å starte en hel tradisjon, og statusen ligger i at dette nettopp er originalene, forteller Magnus.

De aller fleste instrumentmakere starter gjerne nettopp med å kopiere de store mesterene når man lager sine første instrument. Men de fleste vil også fort innse at egenart er avgjørende for at sluttresultatet skal bli unikt. Man lærer fort at ens egen personlighet må komme til syne når man utøver håndverket, og man må slippe frem noe i seg selv dersom resultatet skal ha noe av verdi. Dette gjaldt såklart også de store instrumentmakerene på 1600 tallet, og det er helt spesielt å kunne se på et flere hundre år gammelt instrument og føle tilknytningen til levde liv fra lang tid tilbake.

Det er noe fint med å se disse fiolinene og vite at dette er de samme trestykkene som Stradivari eller Guarneri hadde foran seg på arbeidsbenken. På et eller annet tidspunkt føler man nesten at de sier noe om instrumentmakeren som laget de, det danner seg et bilde av personen bak. Det lar seg for eksempel lese ut av Stradivari sine instrument at han nok var en ganske kraftig kontrollfreak, og sikkert en dominerende figur. Det er en voldsom detaljkontroll på alle instrumentene, og det interessante er at da man nylig fant Stradivari sitt testamente så gjenspeilet denne holdningen seg i dokumentene man fant. Når det da gjelder andre makere som Guarneri del Gesu så er det en impulsivitet over instrumentene som skiller han kraftig fra Stradivari, han går på det visuelle. Noen mener man kan høre tydelig forskjell på instrumentene, det har vist seg vanskelig i blindtester, men visuelt er det veldig enkelt å se forskjell, utdyper Magnus

Jeg mener man kan tenke på det som samlerskatter fra en periode der dette ble sett på som den hellige gral av samlerobjekt. Selv om man gjerne samlet på andre kunstverk og skulpturer så er det noe eget med et instrument, de rent personlige uttrykkene kommer ganske sterkt frem i forhold. I tillegg så kan man ikke frigjøre seg fra det historiske perspektivet, det er jo kanskje instrument som har spilt for Napoleon og andre historiske skikkelser, og har hatt en utrolig reise der det har blitt tatt vare på over generasjoner, forteller Magnus, og påpeker det historiske aspektet ved instrumenter som har overlevd i århundrer, og fremdeles er i bruk i dag.

Gjenstander som dette varer lenger enn mennesker, det er en kontinuitet i det som gir meg en ekstra dimensjon når jeg tenker på det. En fiolin har også et livsløp, men vi bruker veldig mye tid og energi på å ta vare på det, og det viser at man har evnen til å bevare noe selv om det er skjørt.

I den tiden vi er i, preget av bruk-og-kast mentalitet, synes jeg det derfor det er verdt å tenke på at om man lager noe som er virkelig bra, så kan bli det tatt vare på og få et langt liv. Det betyr langt mer for oss mennesker, og gir en helt annen verdi både nå og i ettertid.