Tett på: Marcus Paus

Foto: Julie Brundtland

Som en del av utstillingen Mestermøter på Nasjonalmuseet i februar, er det bestilt flere nye komposisjoner inspirert av verk i Nasjonalmuseets samling. En av komponistene er Marcus Paus, en av de aller mest produktive og etterspurte komponister i vår tid. Verket hans skal fremføres av Ingerine Dahl, og baserer seg rundt et utvalg av maleriene man finner i det såkalte Munch-rommet.

Jeg har valgt meg ut 9 av maleriene, og verket heter rett og slett «The Munch- Room». Jeg ser på det som en reise gjennom Munch sitt kunstnerskap, gjennom noen av hans aller mest ikoniske og kjente verker, forteller Marcus

Dette er faktisk ikke første gang Marcus har komponert til bilder av Munch, allerede som 20-åring komponerte han en strykekvartett basert på motiv av maleren. Hvor bunner denne fascinasjonen i, og har noe endret seg fra den gang?

Der vi helt klart enes er at det vesentligste og essensielle ligger i uttrykket. Det er faktisk også fascinerende å lese poesi Munch skrev, hvordan han også der gjør alt for å umiddelbart gå til kjernen i et uttrykk. Jeg søker etter det samme, å skjære bort alt som ikke handler om uttrykk eller noe menneskelig. Akkurat i musikk er det litt vanskelig å avgrense hva det er som man kan regne som menneskelig, der kan man jo lett bli oppslukt av det faglige, og dens egne iboende skjønnhet og perfeksjonisme. Men der jeg en gang i tiden var opptatt av faget og virtuositeten, så kjenner jeg nå at den interessen har falmet litt. Og når jeg da ser på mine tidlige verker så ser jeg at man har levd mer, vet hva man skriver om, og muligens vet litt mer om hva Munch gikk gjennom?

Marcus har gjennom årene skrevet mye til billedkunst, det er noe i mediet som berører umiddelbart.

Jeg er veldig glad i å skrive til billedkunst, jeg føler ofte en umiddelbar klanglig empati med det jeg ser, som leder til en umiddelbar musikalsk respons. I møtet med Munch blir også jeg mer og mer ekspresjonistisk. Han har en kromatisk mettethet over seg, det er en kompleksitet på overflaten der, samtidig som det er veldig direkte og inn til sakens kjerne. Man kan nesten skjønne at det er malt meget fort, en kan se det på strøkene hans. Det er inget forsøk på innpakning, og han maler tett på sin egen tilstedeværelse, ufiltrert og rett fra livet. Dette er noe jeg kjenner meg igjen i i senere år. Selv om musikk er et abstrakt språk bærer komponeringen min stadig mer form av en bekjennelse tett forbundet opp mot mitt eget liv, det speiles ikke bare i hvorfor man skriver, men også hva man skriver.

Et annet veldig spennende aspekt med verket er såklart musikeren og instrumentet. Ingerine Dahl trakterer den berømte «Ole Bull» Vuillaume fra 1850, og bare det historiske aspektet ved et slikt instrument preger Marcus sin tilnærming.

Det som virkelig tiltaler meg med fiolinen er dens uttrykksmessige ubegrensethet. Det er lett å ville skrive veldig virtuost for instrumentet, men det føler jeg kan gjøres langt bedre av andre. Min legning er å synge, i alle fall med et slikt instrument. Det jeg ønsker er å gi Ingerine et verk som er verdig hennes store faglighet og blendende briljanse, og jeg håper det blir et meget lyrisk verk. Det skal hele tiden synge, over hele spennet fra forpinte øyeblikk til lysere stunder. En må huske at selv innenfor rammen av det mest ekstreme hos Munch har han islett av estetikk og dekor, i et verk som Skrik finner man også en estetisk lek i hvordan han skildrer himmelen i bakgrunnen, forteller Marcus.

Også den rent historiske rammen er noe som preger og berører Marcus, det er et gammelt instrument, som har vært del av en svært langvarig tradisjon.

Tenk, det er et instrument med så mange århundre av levd liv i sin tradisjon, hvert århundre har skapt musikk for fiolin og hvert århundre har speilet seg i denne musikken. Det er som om instrumentet har sitt eget liv, det er nesten litt levende, utenfor tid. At jeg nå skal være med og bli en ørliten del av dette instrumentets historie er en oppgave jeg møter med ydmykhet og nysgjerrighet. Dette instrumentet har hatt, og skal ha, et langt lengre liv enn meg. Det kjenner jeg på.